torsdag, juni 24, 2010

Kan en hovedperson hete Leif Harald?

Charlotte Glaser Munch tar i et par innlegg på sin nystartede blogg opp problemstillingen ”Hva skal personene i boka hete?”
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.

Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.

I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.

I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.

Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.

Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.

Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.

Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.

HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.

Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.

I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.

fredag, juni 11, 2010

Nils Pharo skriver brosjyretekst

”Hmm, du skulle bedt oss, dine trofaste lesere om å skrive teksten. Selvsagt uten annet å forholde oss til en at en blodåre sprang lekk i hjernen til bestemor. Har vi fortsatt muligheten?” kommenterte Nils Pharo på mitt innlegg om å skrive brosjyretekst.

Og når man veit at denne mannen bl a er ansvarlig for tekstlinjene ”Dvale / fallende prinsipper, det er bare å komme, melankoli / ta meg og skvis den siste energien ut av kroppen / brustne løfter og tapte dager / kom igjen, høst meg baby”, så kan man ikke si nei til dette.

Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.

– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.

Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.

Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.

I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”

torsdag, juni 10, 2010

Om å skrive en brosjyretekst

5. ‎januar ‎2009, ‏‎18:49:58
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.

7. ‎juni ‎2010, ‏‎17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.

Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.

Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?

Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!

Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?

Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.

”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.