Biter av en historie (1996)

Omslag: Liv Jørgensen



















"I nesten et år var det bare oss to. Vi var sammen på skolen og om ettermiddagene og kveldene.
Jeg løp etter henne. Over skolegården, på kryss og tvers. Ropte for å få henne til å stoppe, for å få henne til å fortsette.

Det er først seinere jeg har skjønt at det var kjærlighet."

(© J.W. Cappelens Forlag a/s, 1996)

"Biter av en historie" på bokhylla.no.

Intervjuer:
Blikk nr. 12 – 1996
Romerikes Blad (11/10-96)
VG (september-96)

Anmeldelser:
Aftenposten (11/11-96)
Bergens Tidende (1/3-97)
Dagbladet (15/10-96) - anmeldt sammen med "Supergutt" av Per Knutsen.
Fædrelandsvennen (14/10-96)
Løvetann (Nr. 6-96)
Romerikes Blad (11/10-96)
Stavanger Aftenblad (18/12-96)
Vårt Land (10/3-97)

Aftenposten (11/11-96)
Ung lesbisk kjærlighet
En roman om kjærlighet mellom to unge jenter, til tider vakkert beskrevet, til tider rotete og uklart.

Hans Petter Labergs debutbok handler om forelskelse. Jeg-personen er oppslukt av den andres bilde, fotfølger objektet for sine følelser, oppnår etterhvert å bli sett, og inngår vennskap med den jevngamle Margaret. De er begge femten år. Først et stykke ut i handlingen forstår vi at de begge er jenter.

Laberg skildrer hvordan de to nærmer seg hverandre erotisk. Dette er varmt og fint beskrevet, hele tiden med en dirrende undertone av hemmelighet og forbudthet. Etter et år trekker Margaret seg. «Jeg gidder ikke mer,» sier hun til avskjed, som om forholdet fra hennes side kanskje ikke var annet enn en litt annerledes innføring i kjærlighetslivets praksis. Den andre blir knust. Hun klarer ikke å glemme. Hun er ensom med sin lengsel. Da hun senere betror seg til en annen venninne, Alice, mister hun denne også. Alice synes hun er «ekkel». I tillegg offentliggjør hun betroelsen for alle på skolen.

«Biter av en historie» er slik en fortelling om det å erkjenne homofil legning i ungdommen og problemene som oppstår i kjølvannet av erkjennelsen. Jeg-personen fremstilles i utgangspunktet som en venneløs særling, bortimot et mobbeoffer. Senere, da hun begynner på videregående skole og treffer Alice, gir forfatteren oss et annet bilde, av en langt sterkere og utadvendt jente, flink på skolen, reflektert og dristig overfor guttene som har fått vite hemmeligheten hennes. Slik spriker karaktertegningen, grunnene til at hun forandrer seg, tydeliggjøres ikke. Heller ikke Margaret blir tydelig som menneske. Hun er med i boken i kraft av sin funksjon: Den piken jeg-personen forelsker seg i og som senere sviker.

Det er likevel ikke noen dårlig debut av Laberg. Han skaper fine stemninger, tydeliggjør det skjøre, det engstelige, men samtidig det dristige og vakre mellom de to jentene. Det er ingen lineær fortelling, forfatteren hopper frem og tilbake i tid, boken skrives retrospektivt, som ført i pennen av jeg-personen mange år etter at det hendte. Dette grepet kunne med fordel vært brukt til innimellom å ha skapt mer distanse til stoffet, til tydeliggjøring av hvem de to jentene egentlig var, sett utenfra. Jeg-personen unnskylder seg med at hun fremdeles har problemer med å se tingene klart, men kan forfatteren skjule seg bak sine oppdiktede personers unnskyldninger?
(Anmeldt av Toril Brekke, © Aftenposten)

Bergens Tidende (1/3-97)
Vakkert om ung kjærlighet
Lyrisk fortelling om forelskelse
«Sjøl om det bare er biter, er det ei hel fortelling» leser vi i Hans Petter Labergs debutroman. Det er ellers alt annet enn uvanlig at romanforfattere skriver fragmentarisk: Bøkene er mosaikker, der bitene tilsynelatende er uten sammenheng, men likevel kan føye seg sammen til en helhet. Slik er det i Biter av en historie. Det som binder bitene sammen, er ikke først og fremst fortellerstrukturen. Det er poesien, lyrikken, stemningen.

Leseren blir fengslet av denne historien, der et "jeg" forteller om sine følelser, om sitt forhold til en jente, et forhold som plutselig tar slutt fordi jenten ikke «gidder» lenger. Men for hovedpersonen var det alvor og vi får innblikk i barnslige følelser, som etterhvert blir pubertetsfølelser - vakkert og overbevisende fremstilt.

Etter bruddet flykter hovedpersonen inn i hardt arbeid for å glemme. Her blir skildringen visjonær og skremmende. Men så går livet videre, i nye forhold. Labergs stil er preget av korte, pregnante setninger og en (nesten) sikker språkbeherskelse. Bare et par ganger sporer han av.

Antakelig for å understreke det fragmentariske i fortellingen, interpolerer forfatteren små biter av et av den store verdenslitteraturens mest utpregede fragmentariske verk: Tusen og en natt. Litt søkt kanskje, men fint krydder til kjærlighetshistorien. Et spesielt poeng: Bare litt etter hvert skjønner leseren at jeg-personen ikke er slik man først tror. Laberg er en bevisst forteller, som vi nok får høre mer fra.
(Anmeldt av Eiliv Eide, © Bergens Tidende)

Fædrelandsvennen (14/10-96)
Annleis kjærleik
Cappelen lyste for 1996 ut ein romankonkurranse: forlaget var ute etter den beste kjærleiksromanen for ungdom. Vinnaren vart Hans Petter Laberg med «Biter av en historie». Laberg, opprinneleg nittedøl, bur i Oslo og han er 30 år gamal. Dessutan er han debutant. Ja, ikkje berre det, han er ein debutant det er verdt å merke seg. For meg er - på mange måtar - debutromanen hans ikkje så lite av ein anakronisme. Akkurat det skal eg kome tilbake til, men no først noko lite om romanen.

Dei første sidene kan verke forvirrande. Vi møter ein eg-person mellom 15 og 16 år og kjærasten Margarete. Det vil seie, det er på første sida vi møter Margarete, seinare er det «hun» eller henne. Vi får i rask rekkefølgie ei lang rekkje augneblikksopplevingar, refererte på ein slik måte at vi som lesarar blir tvinga til sjølve å finne ut av tidsrekkefølgja. Etter ei rask og to grundige gjennomlesingar er eg framleis uviss på den verkelege tidsrekkefølgja i første delen av romanen. Det tek eg med stor ro.

Det blir nokså raskt klårt at «Biter av en historie» er ein intens, sterkt fysisk prega kjærleiksroman. Skildringa av ung, sensuell kjærleik, prega av pubertet, grip etterkvart sterkare og sterkare fatt i einkvar lesar som minnest korleis det var å vere 15-16 år og over alle grenser forelska. Som mann let eg meg rive med, på sett og vis var det som å leve opp att intense kjensler frå midten av 50-talet.

Men så er det brått noko som ikkje stemmer. Det er ikkje ein gut og ei jente det handlar om i romanen til Hans Petter Laberg! Det er ikkje berre "hun" som er jente - også eg-personen er det! La meg like godt vedgå at den første reaksjonen var ei kjensle av å ha blitt lurt! Likevel - og det er i dette høvet ganske viktig å få fram -det var ikkje berre yrkeslesaren, bokmeldaren, som dreiv meg vidare gjennom denne fascinerande romanen på rundt 150 sider. At det var tale om lesbisk kjærleik, at det var ei jente som elska ei anna jente over alle grenser, det vart mindre og mindre viktig. Hans Petter Laberg hadde makta å skildre ung, heftig kjærleik og forelsking på ein slik måte at eg - 54 år gamal - blei driven gjennom side etter side. Lesbisk kjærleik.

To nye, grundige gjennomlesingar av romanen har fått ein del ting på plass. «Biter av en historie» er på ingen måte ein roman utan plett og lyte. Den siste halvdelen av boka ville ha hatt godt av ei kraftig innstramming. Særleg kapitlet «Hula» smakar det ikkje så lite «langhalm» av. Det litterære grepet er greitt nok, men - når sant skal seiast - romanen hadde, alt i alt, tent på ei ganske omfattande innstramming av dette kapitlet. Eg let meg rive med første gongen, men andre - og særleg tredje gongen eg las boka - opplevde eg denne delen som uttværing.

Innleiingsvis skreiv eg at eg opplevde denne romanen som noko av eit paradoks. Kan hende vil enkelte oppleve det som no følgjer som både gamaldags og det som verre er. Men, det er og blir, for meg, noko nesten naturstridig at ein mann kan skrive så intenst medrivande om kjærleik mellom to unge jenter!

Trass i innvendingane mine, det er ikkje - etter mi meining - tvil om at Hans Petter Laberg er eit litterært talent. Eit talent utanom det vanlege.
(Anmeldt av Bjarne Tveiten, © Fædrelandsvennen)

Løvetann (Nr. 6-96)
Bøker for ungdom
[ ... ]
En mosaikk
Biter av en historie er - slik tittelen indikerer - en mosaikk av hendelser og tanker. Vi møter en jente på 26 år som har en historie hun vil fortelle. Den handler om henne selv og en klassevenninne, som sammen utforsket kjærligheten og seksualiteten noen gode måneder det siste året de gikk på ungdomsskolen. Selv om jenta også tidligere hadde forelsket seg i andre jenter, ble dette den første store kjærligheten. Men så gjør kjæresten det slutt, og jenta fryser fast i sorgen og savnet. Hun kommer ikke videre i livet; og i stedet for å virke befriende, blir dette første møtet med kjærligheten så overveldende og sterkt at hun trekker seg unna alle andre rundt seg og glir inn i en total ensomhet.
Der forblir hun i ti år, og det er her vi som lesere møter henne. Hun har begynt å jobbe seg gjennom kjærlighetssorgen som har knuget henne så lenge. Først nå har hun begynt å innse at bare hun selv kan få livet til å fortsette:
«Historier kan fortelles på mange forskjellige måter. Noen er enkle og rett fram, mens andre er opphakka og forvirrende. Sånn er mi historie. Jeg skjønner den ikke sjøl om jeg gjentar og gjentar den. Jeg kommer ikke videre. Jeg må snart bestemme meg for om jeg vil komme videre.»

En modig jente
Jenta klarer å skrive seg gjennom sorgen men prosessen blir et puslespill, både for henne selv og for leseren. En del hendelser husker hun ikke, andre ting vil hun ikke fortelle oss. Vi får for eksempel aldri vite navnet hennes. Men det selvportrettet hun tegner, viser oss en usedvanlig modig og åpen jente, - en liten Sindbad sjøfarer som tør å prøve seg i ukjent farvann:
«Den jeg skriver om er ei jente som lever med et tomrom rundt seg. Ingen bryr seg om det hun gjør og hun bryr seg ikke om hva de måtte mene. Den jeg skriver om er en usårlig helt. Helt til hun blir forlatt. Da blir hun en sippunge. Men allikevel tviler hun aldri på at hun har rett, at hun gjør rett, at hun elsker rett.»

Nært og sanselig
Dette er en roman om lesbisk kjærlighet, skrevet av en mann. Jeg innrømmer gjerne at jeg var skeptisk da jeg begynte å lese; hvordan skulle et hankjønn kunne beskrive følelsene mellom to unge jenter? Men etter et par kapitler var skepsisen borte. For det er lenge siden jeg har lest noe så fascinerende som dette. Laberg skriver så sanselig og så nært at jeg stadig vekk måtte lese avsnitt om igjen, for riktig å nyte dem.
Men når hovedlinjene skal trekkes i fortellingen, får vi som lesere problemer. Ti års kjærlighetssorg er uvanlig lang tid, særlig for en tenåring. Hvor blir det av de årene fra jenta slutter på skolen og til vi møter henne igjen ved skrivebordet? Hvordan kan en 15-åring, som tilsynelatende er så moden og sterk som det denne jenta er, havne i et slikt følelsesmessig vakuum, og forbli der? Og hva gjør 26-åringen i stand til å endelig befri seg fra minnene og komme videre?
Historien strander delvis på slutten, nettopp ved at det er så mange ubesvarte spørsmål. Man sitter rett og slett igjen med følelsen av at et eller annet mangler. Det fragmentariske og litt hemmelighetsfulle ved måten historien blir fortalt på, fungerer flott når det zoomes inn på enkelt-episodene. Men det svikter som et bærende element; det er for mange biter som mangler i puslespillet.
Likevel: dette er en vakker og nyskapende roman; et betagende portrett av en ung jente som tør å møte livet våpenløst.
(Anmeldt av Siri Lindstad, © Løvetann)

Romerikes Blad (11/10-96)
Spennende debutant
En bemerkelsesverdig og moden debut er dette. en 30 år gammel mann skriver om en 15 år gammel jentes kjærlighetsliv med overraskende stor innsikt. Formen han har valgt er original og grensesprengende.

«Biter av en historie» er nettopp det. Biter. Fragmenter av en kjærlighetshistorie som er så sterk at det fortsatt gjør vondt, mange år etter. Fortelleren er en 26 år gammel kvinne som tenker tilbake på sin første store kjærlighet: Margaret.

Lesbisk kjærlighet er ikke temaet. Temaet er kjærlighet i ung alder, kjærlighet som kan være så sterk og voldsom at savnet fortsatt sitter i kroppen mange år etter. At de to som elsker hverandre begge er jenter, gjør det ikke enklere i forhold til omgivelsene, men er ikke noe problem i seg selv.

Med en varsom og lavmælt fortellerstemme formidler Hans Petter Laberg de inderlige følelsene:
«Navnet hennes. Det å si navnet hennes høyt gjør for vondt. Jeg begynner med en gang å tenke på alle de gangene jeg sa det til henne. De gangene det var godt å si det.»

Boka har en spennende og annerledes oppbygning. Alle de ni kapitlene blir innledet med sitater, de fleste av dem fra «Tusen og én natt». Kapitlene har alle forskjellig form, men de henger allikevel tett sammen.

Et kapittel, «Natta», er delt opp i klokkeslett. Vi følger de to jentene gjennom en helt avgjørende natt. I kapittelet «Kroppene» blir alle avsnittene, som vekselsvis beskriver fantasi og virkelighet, knyttet sammen med «og». Det er en sitrende skildring av hvordan de nærmer seg hverandre erotisk. «Kapittelet «Bussen» er delt opp i 65 korte, nummererte avsnitt. 65 tilbakeblikk på hva som skjedde, som for eksempel dette:
«27. En gang vi var på kino, greip hånda hennes hånda mi i mørket. Jeg glemte å følge med på filmen. Så på det som skjedde, men kjente bare hånda. Det gjorde vondt å puste. Den tørre hånda. I mørket.»

Formen er krevende, men så gjennomført godt utført at boka blir en leseopplevelse av de sjeldne. Hans Petter Laberg har klart å sette sammen i utgangspunktet kaotiske biter til et vakkert og tankevekkende bilde. På tross av den triste og vemodige tonen som preger historien, har den en glad optimisme i seg. Det kommer særlig til uttrykk i de siste avgjørende linjene.

En velfortjent pris i Cappelens konkurranse om beste kjærlighetsroman for ungdom fikk Hans Petter Laberg for denne debutromanen. Vel å merke er det en ungdomsroman som i første rekke vil glede voksen ungdom - og voksne som fortsatt husker hvordan det var å være 15 år og forelska.
(Anmeldt av Anne Mari Waagaard, © Romerikes Blad)

Stavanger Aftenblad (18/12-96)
Kjærlighet og fortellerglede
Debutanten Hans Petter Laberg ble med denne boka vinner av Cappelens romankonkurranse om beste kjærlighetsroman for ungdom. Den som tror at dette er en tradisjonell kjærlighetsroman med oppskriftsmessig jente/gutt-forelskelse, påfølgende intriger og avsluttende gjenforening, har forregnet seg. Labergs roman er en ganske annerledes og interessant bok. Den er noe så sjeldent som en ungdomsroman om et kjærlighetsforhold mellom to femten år gamle jenter. En viss skepsis til en mannlig debutant som velger et slikt tema, ble raskt gjort til skamme. Laberg skildrer nemlig jenters tanker og jenters sanselighet på en svært overbevisende måte. Ikke bare moden ungdom, men også voksne vil være blant de forhåpentlig mange leserne.

Romanens forteller har båret på minnene fra sin første kjæreste i mange år, og tekstfragmentene framstår som jeg-personens forsøk på å finne de riktige ordene som kan fortelle historien om hva som skjedde mellom henne og Hun: Margaret. Samtidig som dette er en sterk kjærlighetshistorie, er det også en roman om skrift, om ordene som kan gripe detaljer i kjærlighetsforholdet, men aldri Henne. Avstanden i tid mellom hendelsene og nedskrivingen av dem, tematiserer seleksjonen av minner, av konstrueringen av vår egen fortid. Fortelleren sår tvil om hendelsene virkelig var slik de finnes i minnet, og om ordene kan uttrykke minnet. «Jeg har alltid forsøkt å tenke meg godt om før jeg skriver ned ordene. De er gamle som eksamensvakter når de kommer ned på papiret.»(s.79) Slik blir det en dobbel usikkerhet om i hvilken grad teksten korresponderer med hendelsene fortelleren opplevde.

Romanen er en hyllest til fortellingen og fortellerteknikkene; tydeligst ser vi dette i sitatene fra «Tusen og en natt» som innleder hvert kapittel. Sitatene gir biter av historier, av reiser til fremmede steder med uforståelige, vakre og skremmende fenomener. I klasse med Sinbad Sjøfareren står bestefaren til fortelleren, som var en stor skrønemaker, og hun beundret hans kunst som kunst, fordi hun allerede som liten visste at det ikke var sant.

Romanen er både komposisjonelt og innholdsmessig en fryd å lese. Språklig sett er den nokså enkel, med spor av muntlighet. Muligens vil enkelte skolebibliotekarer bekymre seg over skildringene av fysisk kjærlighet mellom to jenter. Til det er å si at denne tekstens ærlighet og framvisning av de skjøre, skjøre følelsene i den første alvorlige kjærligheten, er milevidt vekk fra det spekulative. Muligens vil noen mene at boka er for fragmentarisk og derfor vanskelig. Hvem er det som sier at det beste skal være enkelt? Og: «Hvem er det som sier at det som skjedde meg da jeg var femten år ikke er viktigere enn noe av det som kommer til å skje med meg seinere i livet?» (s. 150)
(Anmeldt av Åse Kristine Tveit , © Stavanger Aftenblad)

Ingen kommentarer: