"Mannen på bakken" (1999)

Omslag: Elisabeth Bjone



















Bevern, Henning, Petter og fortelleren venter på at noe skal skje, men ingen av dem vet hva de venter på - og ingen av dem orker å tenke på det som har skjedd.

"Vi krabba opp av grøfta og opp på asfalten. Stod der og vinka til bilene som tuta til oss. Takk for advarselen! Ja takk - vi veit at vi står på en motorvei! Men det er en nydelig kveld. Vi er i godt humør. Vi har en pose full med penger. Vi er på vei fra et sted til et annet. Fra punkt A til punkt B.
Gjennomsnittsfart? Ikke høy. Ikke høy nok. Planer for framtida? Ikke mange. Kanskje bruke opp noen av pengene. Før Norges Bank bestemmer seg for å trykke opp nye og trekke tilbake de vi har fra sirkulasjon."

(© J.W. Cappelens Forlag a/s, 1998)

"Mannen på bakken" på bokhylla.no.

Intervju:
Fædrelandsvennen (6/10-99)

Anmeldelser:
Adresseavisen (28/12-99)
Dagbladet (13/12-99)
Fædrelandsvennen (12/10-99)
Morgenbladet (3/12-99)
Romerikes Blad (27/10-99)
Stavanger Aftenblad (15/11-99)

Fædrelandsvennen (12/10-99)
Krevjande ungdomsroman
33 år gamle Hans Petter Laberg [...] debuterte i 1996 med «Biter av en historie». Året etter kom «Stemmen», ein god, men krevjande ungdomsroman. Med «Mannen på bakken» har Laberg, som bur i Flekkefjord, skrive den beste boka si så langt.
Vi møter eg-personen og venene Bevern, Henning og Petter idet dei spring i vill fart frå ein mann dei har slege ned på veg til ein minibank i ein forstad (Oslo?). I plastposen dei riv frå mannen er det masse pengar. Dei fire gutane, som går i samer klasse på vidaregåande, har skulka eit par dagar. Ransnatta har dei reika rundt, pilsa, men Bevern - sjefen - veit kvar dei skal. Til plassen ikkje langt frå minibanken. Vi følgjer i den første delen gutane vidare gjennom eit par «rare» døgn. Samstundes rullar forfattaren, via eg-personen i retrospektive glimt, opp litt av forhistorien. Blant anna får vi vite at familiesituasjonen til eg-personen ikkje er spesielt god. Lesaren blir stadig meir og meir klår over at det er Bevern, døypt Erik, som er sjefen. Det er han som av ein eller annan [grunn] har fått greie på at den butikktilsette skal gå med pengane til minibanken. På den andre sida, under ranet held han seg på avstand, kommanderer dei andre. I den andre delen, «Hånda i sola», blir «eg», nokre månader seinare, konfrontert med det han har vore med på.
Mykje meir skal eg ikkje seie om handlinga, men særleg glede av alle pengane får ikkje nokon av gutane. For eg-personen er det verst. Han har vondt samvit, og han er redd. Redd for å bli avslørt, men kanskje mest redd for seg sjølv.
«Mannen på bakken» er godt, litterært handverk. Språkleg er romanen variert og spennande. Monologar der «eg» fortel, refererer, reflekterer, skildrar eller minnest blir etterfølgde av ledige dialogar. Særleg i monologane til nærmar språket seg det prosalyriske, med gjennomtenkt bruk av oppattaking, rytme og innslag av allitterasjon.
Men Laberg er også i denne romanen ein krevjande forfattar, iblant svært krevjande. Det er, la oss seie, svært mykje som ikkje blir sagt, som lesaren må leite seg fram til - i sin eigen fantasi, og på bakgrunn av eigne erfaringar.
«Mannen på bakken» er av den typen bøker som helst skal lesast fleire gonger - og som kanskje først og fremst kjem til sin rett etter 3. eller 4. Eg trur mange 15-åringar vil føle at dei stangar hovudet i veggen. Etter mi mening er «Mannen på bakken» ein roman om ungdom, men mest for vaksne, eller i alle fall godt mogen ungdom. La meg til slutt berre nemne at boka, etter mi mening, må være eit funn for den vidaregåande skulen.
(Anmeldt av Bjarne Tveiten, © Fædrelandsvennen)

Stavanger Aftenblad (15/11-99)
Hemingway tar tunnelbanen
Imponerende fortelling med budskap, fra voldelig ungdomsmiljø

Sjelden, ja svært sjelden kan en si at en forfatter av ungdomsbøker har et nivå som mang en forfatter av voksen skjønnlitteratur kunne misunne. Her er boken. Noen ganger treffer en roman for eldre ungdommer også voksne rett hjemme.

Labergs «Mannen på bakken» er en røff historie om en gruppe unge som slår ned, raner og mishandler en eier av et helsestudio, på vei hjem med dagens fortjeneste. Historien starter med flukten fra åstedet. Etter hvert som dagene går, og ungdommene vandrer rundt med sine blodpenger, blir det som egentlig skjedde, meislet ut i større detalj. Dette er et meget effektivt teknisk grep for å holde på leseren, og vitner også om et sjeldent bevisst forhold til språket. Romanen er nemlig holdt i én av guttenes synsvinkel, det er han som forteller. I en likegyldig tone presenteres hendelsene, som om angsten og skyldfølelsen ikke er der. Det er jo akkurat det den er likevel, og når den dukker opp, stuper fortelleren, og dermed leseren, inn i en angstfylt opplevelse av det som skjedde. Det er svært imponerende og i bunn og grunn en meget krevende teknikk. Til og med et par enkeltsetninger i denne boken er det klasse over.

Med denne oppbygningen sier det seg selv at boken løper mot et hardt klimaks. Det kommer, men neppe i den form leseren venter. Forfatteren har en imponerende evne til å bruke avanserte litterære teknikker. Han setter dem inn i en ramme som virker effektfullt for unge mennesker. Han tar disse fortvilete sjelene med stort alvor. Hans ramlende beskrivelser av en t-banetur, med angsten piplende ut av setningene, er glimrende miljøskildring. Hvis noen opplever dette som en amoralsk bok, bør de straks endre oppfatning. Forfatteren bruker bare en Hemingway-inspirert teknikk, på menns vis, til å la følelsene være usagt. Og se om han ikke klarer å flette inn en var kjærlighetshistorie i tillegg.

Inne i romanen er en rekke sidemotiver som intern maktkamp og familieoppløsning. Mot en bakgrunn av generell meningsløshet, grov vold og spe kjærlighet tegner Larsen en ung manns vei mot større innsikt og manndom. En gjennomgående nerve gjør den vel verdt å lese, forfatteren har en medmenneskelig innsikt han vil bringe videre til unge som begynner å skli. Uten å bruke pekefingeren.
(Anmeldt av Trond Horne, © Stavanger Aftenblad)

Ingen kommentarer: