"Stemmen" (1998)

Omslag: Marit Jørgensen


















"Dette er historien om en mann som ligger på et golv. Han har ligget der ei hel natt. Om morgenen kommer en gutt ned trappa. Han skal ned og spise frokost."

Dette er historien om Halvor - eller Alvor som vennene kaller ham - som har en altfor ruvende far, og ingenting annet igjen etter mora enn et fotografi der skyggen hennes skimtes i nedre bildekant.
"Dette greier vi gutta," sier faren hele tiden. Men i praksis er det Halvor som må ordne opp alene hver gang faren har vært på fest. Alene er han også når han sitter musestille inni kott og andre gjemmesteder, mens faren gjennomsøker huset etter ham og roper: "Er du der inne, Halvor?"

(© J.W. Cappelens Forlag a/s, 1998)

"Stemmen" på bokhylla.no.

Anmeldelser:
Adresseavisen (24/11-98)
Fædrelandsvennen (26/10-98)
Stavanger Aftenblad (4/12-98)

Adresseavisen (24/11-98)
Sterk og gåtefull
Sterk historie i gåtefull form om en 17-åring og mysteriet rundt hans halvt ihjelslåtte far.
Dette er en fascinerende ungdomsroman. Samtidig er den en nokså krevende oppgave for leseren, fordi den er formet som et puslespill med fortellerstemmer på flere ulike plan. Det tar tid før vi skjønner hva dette dreier seg om, bortsett fra at noe alvorlig har hendt. Hva har hovedpersonen Halvor (17) med selve hendelsesforløpet å gjøre? Hva har egentlig skjedd med den alkoholiserte faren hans, som blir funnet halvt ihjelslått ute i gangen?

Boka er velskrevet, men de ulike stemmene krever en årvåken leser. En stemme formidler et hensynsfullt forhør av Halvor, en annen springende bruddstykker fra en trist barndom (mora forlot Halvor og faren da gutten var bare fem-seks år, og har etterlatt deg et dypt savn) og en tredje er Halvors egne og minst like springende refleksjoner over hva som har hendt.

«Stemmen» er mer spesiell i oppbygning enn i temavalg, der en trist oppvekst med urimelig skyldfølelse gjør en ung gutt så trist og så at det etter hvert går over i forvirring og likegyldighet.

Denne romanen er av det slaget som en overivrig lærer med letthet kan (mis)bruke til dybdeanalyse i en umotivert ungdomsskoleklasse. Les den heller som en intelligent krimgåte med triste undertoner.
(Anmeldt av Ola Bye Rise, © Adresseavisen)

Fædrelandsvennen (26/10-98)
Krevjande ungdomsroman
«Stemmen» er ein god roman, la det vere slege fast med det same. Men er det ein god roman for ungdom? Det er eg ikkje så sikker på. Det er rett nok lett å undervurdere evna unge har til å ta til seg litterære tekster, men med «Stemmen» er eg redd for at Hans Petter Laberg og forlaget har gapt litt for høgt når boka blir presentert som ein vanleg ungdomsroman. Eg meiner denne berre vel 100 sider lange, djuptpløgjande psykologiske og litterære studien av ein 17 år gamal gut er ei bok for vaksne - om ungdom. Dette kjem eg tilbake til mot slutten av denne omtalen, men no først litt om innhaldet.

Hovudpersonen, eg, heiter Halvor. Han er, i det vi må kalle rammeforteljinga, 17 år gamal. Venene hans kallar han gjerne Alvor. Han er i ekstrem grad einsam. I løpet av dei siste åra har han trekt seg tilbake, i røynda stengt alt og alle ute. Isolasjonen er sjølvvald. Mor hans blei, i alle fall tilsynelatande, berre borte alt då han var ein liten gutunge, og sidan har han aldri sett henne, aldri hørt frå henne. Det er far og Halvor. Eller - far og Alvor. Så blir Halvor borte, sporlaust borte. På same tid blir faren hans funnen på entrégolvet heime - nesten ihelslegen.

«.. i det vi må kalle rammeforteljinga ..» skreiv eg i sta. Mange vil seie det ikkje er rett, og eg skal ikkje protestere særleg sterkt. Det har seg nemleg slik at romanen er nesten 100% retrospektiv. Kanskje vil det vere like rett å seie at rammeforteljinga er den vanskelege dialogen Halvor, etter at han har kome til rette, har med Paulsen, psykologen som har i oppdrag å finne ut kva som skjedde då faren nesten blei drepen - og Halvor berre blei borte. Paulsen spør, Paulsen teier, Paulsen noterer og noterer. Men lenge kjem han ingen veg. På underleg vis skjønar Halvor kva Paulsen er ute etter, ikkje minst når han viser bilde etter bilde- og spør om han har sett personane.

Med jamne mellomrom nikkar Halvor - og spelar, heilt medvite - usikker, for å seie det slik, «på bertur». Det er i røynda ikkje ein person det er tale om, men «Stemmen» - og meir aktar eg ikkje å røpe om handlinga.

Det norske forlaget til Jostein Gaarder valde å presentere «Sofies verden» som ein ungdomsroman. I del fleste andre land, om ikkje alle, vart boka lansert som roman. Av ein eller annan grunn gjev norske forlag ut altfor mange bøker som ungdomsbøker. «Stemmen» synst eg er eit svært godt døme på at dette er ein forfeila strategi. «Sofies verden» vart ein verdssuksess trass i lanseringa som ungdomsroman Boka hadde kvalitetar som sprengde del fleste grenser. Det har ikkje boka til flekkefjæringen Hans Petter Laberg. Men, like fullt er boka ein god roman - om ungdom, men først og fremst, for vaksne lesarar. Eg vonar boka får mange lesarar, for «Stemmen» blir også du litt klokare av.
(Anmeldt av Bjarne Tveiten, © Fædrelandsvennen)

Stavanger Aftenblad (4/12-98)
Krevende stemmer
Hva avgjør om en bok er en ungdomsroman? Er det nok at hovedpersonen er en ung gutt med en far som drikker og en mor som forsvant for mange år siden?

Hans Petter Laberg debuterte for to år siden med den prisbelønte romanen «Biter av en historie», også den for ungdom. Det var en krevende roman, der leseren sjøl måtte sette sammen tekstbiter til en sammenhengende historie. Årets bok er enda mer krevende, både i tidsplan og sammenheng. Blant annet av denne grunn spør jeg meg om ikke vanskelighetsgraden i denne boka er altfor stor for ungdomsbok-leserne; vanligvis regnet som aldersgruppa mellom 12 og 16 år.

Skulle jeg anmeldt boka som en roman beregnet på voksne, ville jeg pekt på at den på visse punkt blir overtydelig, særlig i framstillingen av den sentrale dramatiske hendelsen mellom faren og sønnen Halvor. Som ungdomsbok betraktet rammer ikke denne kritikken like godt.

Ungdomsbok eller ikke, her er kvaliteter i Labergs andre bok, særlig i framstillingen av Halvors voksende desperasjon i forholdet til faren, som forsvinner inn i alkoholmisbruk og ikke kan gi sønnen annet enn hule foreldrefraser om å «ta seg sammen», «begynne på nytt» og «vi gutta greier dette». Faren blir borte, det er bare en falsk stemme igjen. Sterkt beskrevet er også savnet av mora. Halvor har bare bilde av henne som en skygge nederst på et gammelt fotografi. Hvorfor reiste hun fra ham?

Halvor vil ikke snakke om hva som har hendt hjemme hos ham. Men Pedersen, terapeuten Halvor har fått tildelt, gir ikke opp. Hans notater om kasuset Halvor er skilt ut med egen typografi, og han framstår som bokas annen stemme, med et like tomt og klisjefylt innhold som farens språk. Det gjelder «å få satt ord på det», etc. Min innvending er at denne terapeuten ikke har noen troverdighet, han er faktisk for tåpelig til å gi teksten den spenningen jeg ønsket meg. Til tross for språklig spenst og gode ansatser: Dette ble ikke den gode oppfølgeren til Labergs debutbok, slik man kunne håpet.
(Anmeldt av Åse Kristine Tveit, © Stavanger Aftenblad)

Ingen kommentarer: